Sommeren er på hell. Skolen har startet og arbeiderne er tilbake på arbeid. Forhåpentligvis blir vi velsignet med solrike augustdager som holder sommerminnene varme en liten stund til.
I tidlige barneår ble skrubbsår og blåmerker blåst vekk med kjærlighet og varme kyss. Etterfulgt av mammas mantra; “De ungene som har flest skrubbsår og blåmerker ved skolestart er de ungene med den mest minnerike sommerferien.” Og mamma visste hva hun snakket om for hun var barneskolelærer av ypperste sort.
Jeg har hatt en minnerik sommer i år! La meg starte fra begynnelsen med de tre første gnagesårene.
Foto: Malin Willassen/Karine Noël Moland Wahl
Tre gode venninner tok på seg tre par glamorøse dansesko med stiletthæler, gull og strass. De entret tre dansegulv. De beveget seg i takt med rytmene fra musikken og bevegelsen i folkemengden. Og de gav seg ikke før klokken var tre. Rytmiske bevegelse og hoftevrikk frigjør både idrettsglede og endorfiner. Endorfiner som for en stakket stund lindrer både såre tær og hovne føtter. Og idrettsglede som varer livet ut. Og tre små gangesår er en liten pris å betale for tre timer med dans og morro i godt lag.
Foto: Thea Torvund Langeland
De neste syv gnagesårene oppstod under Vandrende Fjellfest i Jotunheimen. Som følge av et halvhjertet forsøk på å plastre sammen de såre danseføttene kombinert med fysisk tøffe forflytningsetapper med 20 kilos sekk på ryggen. I naturskjønneomgivelser bar turen gjennom Leirungsdalen. Forflytningsetappen bød på inntrykk som kunne vært solgt for en pen sum til National Geographics. Og turen engasjerte til diskusjon rundt flere store spørmål. Står vi nordmenn i særklasse ved at vi lar oss trollbinde av slik vakker natur? Eller ville en kineser eller en sør-amerikaner blitt like full av beudring og ærefrykt ved å høre lyden av fossen som styrter forbi, ved synet av det krystallklare brevannet, av det kuperte terrenget og reinsdyr med majestetiske horn ved foten av ragende fjell? En liten pris å betale for syv små gnagesår.
Foto: Marte Thorsen
En symbolsk tapperhetsmedalje ble utdelt for tro gruppemetalitet da elven i Leirungsdalen skulle krysses. Det var gruppementaliteten og samarbeidet som reddet mestringsfølelsen. Mestringsfølelsen var på vippet til nederlag, med fare for å blir skylt nedover elven i strie strømmer sammen med lille meg og hele storsekken. Jeg slapp unna med noen småkutt under tærne.
Foto: Karine Noël Moland Wahl
Å krysse en elv som renner i strie strømmer, med sleipe steiner og en temperatur som er langt unna badevenlig er definitivt en utfordring. Dersom du adderer en storsekk på 20 kilo med noen kraftige vindkast og variabelen “tiden det tar før føttene er numne og følelsesløse” gir det et lite innblikk i vår strabasiøse ferd. Da var det godt å ha venner som trosset kulden for å rekke deg en sterk og trygg, hjelpende hånd. Venner som gav deg et klapp på skulderen etterfulgt av motiverende og annerkjennede ord. Og fullkommen lykke over å ta på seg varme ullsokker og rulle ned fjellbuksen over blåfrosne legger. Følelsen av lettelse, komplett tilstedeværelse og mestring var enorm. Noen småkutt uner tærne var en liten pris å betale.
Foto: Karine Noël Moland Wahl
Myggspiste legger er heller ikke til å komme unna når man leker seg i myra med amerikansk fotball. Men deilig avveksling for føttene. Lekende og lett morro for unga.
Foto: Thea Torvund Langeland
Føttene blir trette av å traske i fjellheimen i en uke. Men det er ingen grunn til fortvilelse da sommernorge såklart har både snø og akebakker å by på. Vi hadde dessverre ikke pakket akebrett, men løsningen ble å knyte allværsjakkene rundt understellet som en bleie – og jeg kan love at det ble fart på sakene. Snø i nakken og skrubbsår fra skaren på ryggen får en tåle når nedstigningen fra topptur kan foregå på følende måte. (Når en video sier mer enn tusen ord!)
Filmklipp: Silje Maurtveten
Foto: Marte Thorsen
Solbrente nesetipper er heller ikke til å unngå når man bestiger fjell. Men uforglemmelige øyeblikk skapes både i bevegelsesøyeblikket og i le av fjellveggen hvor en har tid til å bearbeide alle nye inntrykk. Tid er en uvurderelig mangelvare. Pusterom i deilig fjelluft og tid til å nyte livet er nødvendig. Kanskje kan vi bruke den tiden vi får til å omstille oss fra at “tid er noe som går” til at “tid er noe som kommer”? Føles definitivt bedre å leve etter!
Foto: Thea Torvund Langeland
Vel hjemme i byjungelen igjen lar ikke minnene vente på seg. Å be inn til jentekveld kan fort utvikle seg fra rolig samtaler i sofakroken til en engasjerende debatt om de morsomte og nyeste måtene å trene på. Tidligere har jeg utfordret dere (som leser Idrettsgledens faste fredagsblogg) til å utnytte venner som er villige til å lære dere nye kunster. For sammen kan dere skape gnistrende idrettsglede. Jeg kan ikke være noe dårligere selv. Så da min kjære venninne hadde gjort en durabelig innsats i pullupstanga med min veiledning var det min tur ut i manesjen. Med veiledning av min “personlige yogainstruktør” var planen å få meg opp i hodestående. Som potensielt bør se omtrent slik ut;
Foto: Kristine Louise Lein
Det hele foregikk iført penkjole, på parkettgulvet til den overmøblert stuen i den trange leiligheten min. Det var tvbordet som hoppet på meg og ikke andre veien! Prosjektet endte, ikke helt overraskende, med ryggen oppover tvkonsollen, tidendes mest grasale blåmerke på skinnleggen og et knekt dørhåndtak.
Jeg oppholdt meg i tilfredsstillende hodestående posisjon kun innenfor en snever (nesten ikke eksisterende) tidsramme, men prosjektet bød derimot på mange latterkramper i tvekroket stilling. Jeg har altså tilgode å øve på grasiøs landing! Til ære for min hardt rammede skinnlegg prøver jeg å se på det hele som en positiv opplevelse. De aktivitetene hvor kompetansen for gjennomføring er minst, har man et desto større forbedringspotensiale. Mange herlige øyeblikk med mestringsopplevelser ligger foran meg i forbedringsprossessen.
Foto: Karine Noël Moland Wahl
Så dette var historien om hvorfor jeg er slått både gul og blå i sommer. Og hvorfor jeg med hånden på hjertet kan påstå å hatt en minnerik sommer fullspekket av gode historier jeg kan ta meg meg utover høsten. “For kidsa med flest blåmerker og skrubbsår ved skolestart er kidsa med den mest minnerike sommerferien!” En liten pris å betale!
Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!
Skrevet av Karine Noël Moland Wahl
