Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert!

Med skrekkblandet fryd, rosa skatehjelm og fullt beskyttelsesutstyr bordet jeg det livsfarlige fartøyet.

Første steg var å komme seg opp på longboardet i noenlunde oppreist stilling. Bare å holde posisjonen, samtidig med å balansere ukoordinerte lemmer var for meg å ta et svalestup ut av komfortsonen. Forhåpentligvis uten å stupe med hodet først i asfalten.

I fjor sommer, på knusktørre joggeskosåler, tilbakela jeg mil etter mil på mange motiverende løpeøkter. Da høsten kom pådro jeg meg en skulderskade som mildt sagt satte meg ute av spill. Å skulle trene seg tilbake i konkurranseform med en halvt fungerende skulder, som likte særdeles dårlig løpingens pendelbevegelser, ble alt annet enn en lystbetont opplevelse.

Men istedenfor å dvele over denne nye begrensningen har jeg gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for at noen uprøvde aktiviteter kanskje kan lokke tilbake idrettsgleden. Idrettsgleden – som aldri har vært så brennende sterk som under langøktene langs elvepromenaden.

Da sommerbarnet mitt fikk skateboard av onkel til 6 årsdagen ble frøet til en liten spire lagt. Å stå på skateboard ”har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” tenkte jeg med meg selv. I Pippi Langstrømpes ånd gikk jeg sporenstreks til innkjøp av eget utstyr. Bare insentivet til denne halsbrekkende aktiviteten får meg til å føle meg helt vill i Pippi-fletta mi!

Første tur på mitt splitter nye longboard var omtrent 700 meter lang – men heite for en fryd! 700 meter fylt med et sammensurium av ulike følelser. Forventning blandet med en redsel over mitt ikkeeksisterende dødsønske. Aldri før har jeg vært så inderlig klar over alle sprekker i asfalten og alle de potensielle dødsfellene som lå uten for synsvidde bak hver minste lille fartsdump. Og den enorme mestringsgleden over å ha forsert hver eneste dødsfelle med livet i behold.

Men en fot plantet på brettet og den andre i et skjelvende fraspark beveget turen seg sakte men sikkert meter for meter. Erkjennelsen over at jeg var i stand til å forflytte skroget i horisontal retning, på en ustø planke med fire små rullende gummihjul, var ekstatisk. I alle fall inntil jeg innså at brettet bare gikk en vei. Dette innlæringsprosjektet er et ”learning by doing”-prosjekt. Læringskurven har vært bratt og den neste store utfordringen har vært å øve på å svinge. Dette er med andre ord ikke et høytsvevende prosjekt med et hårete mål om pilgrimsferd fra Drammen til Sørlandet. Men en gledegenererende aktivitet trenger ikke å ha et hårete mål for å ha verdi. Aktiviteten i seg selv har verdi, gleden og alle de deilige følelsene som farer gjennom kroppen når man er utenfor komfortsonen kan være forgyllende nok. Første steg er å finne den. Hva blir ditt nye prosjekt?

P.S. Med frykt for å skape forvirring kan jeg meddele at forsidebildet er tatt av Karine Noël Moland Wahl, men er ikke langt fra et selvportrett. Det er derimot en noe mer talentfulle lillebror som har stått modell!

 

”Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

 

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl