Idrettsgledens Dag – En fest for det lekende mennesket!

Stå rett opp og ned, du er stødig! Du har full kontroll, nå er du sjefen, du er helt rå på å stå rett opp og ned! Du er midt i den deilige komfortsona di hvor ingen kan komme bort til deg å si at du er dårlig til å stå rett opp og ned!

Løft nå et bein! Dette klarer du! Du er fortsatt rimelig sjef, kanskje litt mer ustø en i stad, men detta har du gjort før, null stress!

Lukk så dine øyne! Har du gjort det før, kanskje en grei utfordring, men du er ikke like sjef som du var for et minutt siden når du sto på begge beina!

Stell deg nå på en stol, foran vennene dine, lukk øynene og stell deg på tærne på venstre bein!

Du er nå ute av den berømte komfortsona, her lærer du! Her får du fremgang! Her er det muligheter for å mestre! Nå har du brutt barriera, du kan nå hoppe inn og ut av komfortsona, kanskje du feiler, men hva hvis du mestrer?

Lage Sofienlund startet denne feiringen av bevegelse som foregikk på Sognsvann lørdag. 5.juni med et gnistrende foradrag og satt grunnmuren for en dag med smil, en dag med latter, en dag med nye bekjentskap og bevegelse i sin pureste og mest ekte form!

Første praktiske økt ble ledet av Tinus Dahl, økta “homo ludens” – Det lekende mennesket sendte alle deltakerne inn i tilstedeværelsens magi! Med stikkordene aktivitet og flyt fòr tiden forbi mens alle idrettsgledespredere viste maksimal innsats og glede!

Tid for læring, tid for å ta et steg inn i løpsgledens verden! Idrettsgledesprederne Sebastian Conrad Håkanson og Sigrid Jervell Våg stod så for dagens andre praksisøkt “Happy runners”. Mestring, enkelt og greit mestring i praksis, så godt som mestringsgaranti! Er det noe som kan garanteres er det at samtlige deltakere økte sin egen lærdom rundt løp og teknikk!

“Jeg kan ikke danse”. Jo – visst søren det kan du! Idrettsgledespreder Kathrine Dollst Kvinnsland avsluttet denne energiske dagen med å sende alle inn i hoftevrikkingens og den frie bevegelsens verden. Har du ikke rytme, er du ikke musikalsk – visst søren det er du! En fryd å se skiløpere, maratonløpere, fotballspillere og alle bevegelseselskere som ikke trudde selv de hadde noen form for koordinasjon slenge rundt på kroppen og forsvinne inn i musikkens egen verden.

Takk for en deilig dag! Sees igjen neste gang!

Idrettsgledens Råeste 2016

Idrettsgleden arrangerer også i år sine tradisjonsrike motbakkeløp Oslos Råeste og Drammens Råeste henholdsvis Lørdag 27.august kl.12:00 og Onsdag 7.september kl.19:00. Oslos Råeste starter på skådalen kompetansesenter og stiger ca.181m over 1,9km opp til vakre Vettakollen, her blir det selvfølgelig servert boller fra Baker Hansen og saft. Drammens Råeste går fra Stasjonskameratenes hus på Austad, og 260 høydemeter over 2,9km ender du på en av Drammens utsiktstopper, Haukåstoppen. Deilig rammer og god stemning sørger for et deilig løp for deg og dine venner.

Blir du med på årets utgaver?

For mer info og påmelding sjekk ut eventene under fanen arrangementer.

“Finn den, nyt den, spre den – Idrettsgleden!”

4. desember – Min vei mot Viking Challenge

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette innlegget. De som kjenner meg vet at jeg alltid har vært sprek og ellers glad i å trene, men en løper? Nei det har jeg aldri vært! Jeg spilte fotball i 12 år og der må man jo løpe, men det var ikke akkurat det jeg var god til. Tilbake til poenget, hva gjorde det seg at jeg valgte å melde meg på noe så smertefullt som et motbakkeløp kalt Viking Challenge? Her kommer historien:

 

Først – Viking Challenge er et motbakkeløp på hele 12 km hvor du skal løpe fra Rjukan bad og helt opp til Gaustadtoppen. De første 3 km er med 800 høydemeter, hvor det slakes litt ned før det bærer ut på den bratte fjellveggen opp til toppen av Gaustadtoppen på hele 1800 høydemeter. Grunnen til at jeg valgte å melde meg noe så brutalt som dette, var fordi jeg hadde bestemt meg for å  for å utfordre meg selv dette året. Jeg som person trenger å bli redd, jeg trenger å bli kastet ut i ting og jeg trenger press for å kunne ha det gøy. Det virker kanskje nifst for mange av dere, men for meg funker det.

12278072_10207023929903897_59923482_n-2

Foto: Marte Thorsen

Kjæresten min og jeg trener mye på et treningssenter hvor vi også har blitt kjent med et eldre vennepar som driver mye med konkurranser – de konkurrerer blant annet i løp. De spurte oss hvorfor ikke vi gjør dette da begge er godt trent fra før av og ønsket litt variasjon i treningen. Vi meldte oss på noe som kalles for Råskinnet som for øvrig er et terrengløp i gjørme. Vi startet med å sette oss noen delmål hvor vi begynte å løpe flere ganger i uken.

 

Det var noe med det å ha et mål å trene mot som gjorde at motivasjonen hele tiden var på topp. Råskinnet ble gjennomført med glans og jeg ble sulten på mer. Det samme paret vi løp med spurte om vi ikke skulle være litt gale og melde oss på Viking Challenge. Først måtte jeg trekke et ordentlig pust og tenke om dette faktisk var mulig for meg å gjennomføre. Etter mye tenking meldte vi oss på og plutselig ble alt mye mer seriøst enn jeg hadde trodd. Dette var en ekstremt stort hopp fra mitt første løp til Viking. Jeg gjorde som forrige gang og begynte å lage meg en plan på hvordan jeg skulle trene meg opp til dette, samtidig som jeg kombinerte det med styrke. Etter kun 1 løpetur fikk jeg intense smerter i kneet som gjorde det vanskelig for meg å løpe en liten runde på bare 8 km. Dumme og stae meg tenkte at smerte er jo bare bra, for smerte skal jeg jo kjenne uansett når jeg løper opp langs fjellveggen til Gaustadtoppen. Det går sikkert over, men det gjorde det dessverre ikke.

 

Etter utallige turer til fysioterapeut fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne delta på Viking. Jeg hadde fått meg en løpeskade i kneet som kalles for løpekne eller ”runners knee” som ofte skyldes overbelastning. Jeg burde selv skjønt dette da jeg går fra å aldri løpe til å løpe tre ganger i uken. Etter fysioterapeuten sin avgjørelse satt jeg ned foten og nektet. Heldigvis kjenner han litt til meg og vet at jeg kan være sta, så etter mye om og men la han opp en plan for meg hvor jeg måtte erstatte all løping med sykling. På dette tidspunktet var det vel litt over 1 mnd til jeg skulle løpe. Veldig kjedelig å vite at du ikke kom til å være i din beste form når du skal konkurrere, men målet mitt var å komme meg i mål.  Jeg trente styrke 4 ganger i uken hvor jeg syklet alt fra 1-3 ganger i uken i tillegg. Det var tøft, men samtidig drivende og motiverende når jeg visste at jeg trente mot et litt hårete mål jeg selv hadde satt meg.

 

Så til konkurransedagen. Jeg har aldri gått Gaustadtoppen før, så jeg hadde egentlig ikke så veldig mye å sammenligne det med. De tidligere filmene som har blitt postet fra årene  før så lite krevende ut enn hva jeg hadde sett for meg. Det skulle jeg aldri sagt for å si det sånn…

 

12270261_10207023929943898_378158329_n

Foto: Marte Thorsen

20 juli var dagen. Solen stekte og vi ankommer Rjukan bad. Vi fikk på oss startnummeret og begynte så smått å varme opp. Etter 20 min var klokken blitt 1000 og plutselig stod jeg på startstreken med over 1000 andre deltakere ved siden av Mats. Hjertet mitt har aldri banket så fort som det gjorde den dagen, og jeg har aldri vært så nervøs og redd før. I hvert fall ikke på denne måten. Jeg begynte å miste litt håpet og må ærlig innrømme at det rant noen tårer i armkroken til Mats før skuddet ble avfyrt. Heldigvis kom han med fine ord som hjalp mer enn nok. Skuddet ble avfyrt og konkurransen var i gang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å ikke starte for hardt ut, så jeg løpte i litt mer enn rolig tempo. De første 3 km var helt forferdelig og jeg kunne ikke skjønne at det skulle bli så hardt allerede så tidlig. Vi startet motbakkeløpet med 800høydemeter, så du kan tenke deg selv hvor bratt det faktisk var. Takk gud for at jeg er veldig sterk i beina fra før av, ellers hadde jeg nok slitt allerede der. Kilometerne føltes ut som en evighet og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle stoppe opp og ta en pause før jeg kom på flata, noe jeg heller ikke gjorde. Moro var det å faktisk dra igjen flere av de sprekeste herrene og bare det ga meg litt mer energi. Da vi kom på flata var det vel 5 km flatt før du startet på selve ryggen opp Gaustadtoppen. Nå tenkte jeg yes, endelig kan jeg løpe litt! Tror du det gikk da? Neeeeeeeida. Kneskaden kom som hakka møkk og jeg måtte begynne å tenke litt realistisk. Her var det bedre å småjogge/gå fort før knærne mine ble skikkelig ødelagte. Det var en utrolig kjip avgjørelse og ta, det verste partiet hadde ikke begynt engang, og jeg måtte spare på kreftene. Her mistet jeg mye tid.

 

Jeg så for det meste ned hele veien før jeg snublet i en stor stein og innså av å titte opp at nå startet det verste partiet. Jeg var sliten og dritt lei. Jeg kunne se folk fysisk krabbe seg oppover veggen av snø. Menneskene var så små at de var som sorte prikker. Jeg falt nesten sammen av tanken på at jeg skulle komme meg opp dit. Det måtte jo ta en evighet! For første gang hadde jeg ingenting mer å gi og jeg tenkte minst tre ganger tanken på å gi meg. Jeg hadde null drikke igjen og var så tørst at jeg sikkert kunne besvimt. Det var heller ingen ordentlig sti opp veggen men heller store steiner vi måtte krabbe oss oppover. I tillegg til mye snø sklei du en del. Jeg som tidligere trodde at de 3 første kilometerne var tøffe, var bare barnemat i forhold til det jeg skulle ta meg ut på nå. Jeg er sikker på at jeg stoppet i hver sving jeg gikk forbi opp den veggen. Jeg husker jeg var så utrolig tørr i munnen at det var vanskelig å puste, så det endte med at jeg begynte å spise snø for å få i meg væske. Det hjalp litt helt til jeg nesten hadde kommet meg på toppen av fjellveggen. Plutselig fikk jeg krampe i venstre legg, noe jeg aldri har fått før. Jeg falt sammen, ble redd og så på klokken at søren, nå mister jeg mer tid. Jeg ropte på hjelp og begynte å sparke beinet ned i en stein for å få tilbake følelsen i leggen. Jeg husker at jeg var så sliten og tom for energi at tårene automatisk begynte å trille. Hvorfor skal det her skje med meg akkurat nå?! Plutselig gikk krampen vekk, jeg tørket tårene og jeg måtte forte meg opp før de siste 2 kilometerne ventet mot mål.

 

12272804_10207023929863896_919707075_n-2

Foto: Marte Thorsen

Når jeg endelig kom meg på toppen, hørte jeg mikrofonen mer og mer tydelig og jeg så at målet var nærme. Jeg drev meg selv opp til de siste 300 meterne hvor jeg fysisk krabbet meg oppover og inn til mål. Den følelsen av at dommeren roper opp navnet mitt i mikrofonen høyt med tiden jeg gikk inn med, den følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg klarte det, jeg kom meg i mål!! For første gang i mitt liv har jeg klart noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Den følelsen av at Mats stod der og ventet på meg og i tillegg presterte å si at til og med han var redd jeg skulle droppe ut da han syns det var for tøft for han også, og at jeg klarte å bevise for han og ikke minst meg selv at jeg klarte det, den følelsen er magisk og ikke minst uerstattelig.

Denne opplevelsen har gitt meg mer enn jeg trodde. Jeg er blitt sulten på enda mer og jeg har allerede lagd meg planer for neste år konkurranser mot sommeren. Noe jeg er ekstremt glad for er at jeg har funnet ut hva som driver meg, hva som gjør meg glad i hverdagen. Det å sette seg konkrete mål og trene mot de gjør noe med deg mentalt. Jeg higer etter den mestringsfølelsen av å stå i mål på en fjelltopp, av å komme i mål fra et løp eller andre konkurranser jeg har trent meg til. Og det morsomste av alt er at jeg ikke tenker på å være først lenger. For de som kjenner meg vet de at jeg er et ekstremt konkurransemennesket. Men det gjør noe med deg, når du tar ut på ville eventyr hvor du selv vet at du ikke er sterk. Løping har jo aldri vært min greie, så da kan jeg jo ikke ha noen forventing til hvordan det skal gå heller? Om det hadde vært en fotballkamp eller styrkeløft eller konkurranse om å selge mest på jobben, da hadde ting vært helt annerledes. Da hadde jeg blitt forbanna om jeg tapte, fordi jeg vet jeg er god til det, jeg vet jeg er sterk nok til det.

 

12277284_10207023930023900_1010636668_n-2Foto: Marte Thorsen

Jeg gleder meg til fortsettelsen på min egen vei. Jeg gleder meg til å sette nye mål, ty til nye høyder og komme meg mer ut av komfortsonen. Det er her jeg trives og jeg tror at alle kan klare ting om de bare setter seg inn i det selv. Sett deg små delmål på veien og tren mot noe som driver deg. Det er da ting blir gøy og det er da trening faktisk gir mer mening i hverdagen. Tørr å gå litt ut av komfortsonen du også, det er bare sunt!

 

“Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert!

Med skrekkblandet fryd, rosa skatehjelm og fullt beskyttelsesutstyr bordet jeg det livsfarlige fartøyet.

Første steg var å komme seg opp på longboardet i noenlunde oppreist stilling. Bare å holde posisjonen, samtidig med å balansere ukoordinerte lemmer var for meg å ta et svalestup ut av komfortsonen. Forhåpentligvis uten å stupe med hodet først i asfalten.

I fjor sommer, på knusktørre joggeskosåler, tilbakela jeg mil etter mil på mange motiverende løpeøkter. Da høsten kom pådro jeg meg en skulderskade som mildt sagt satte meg ute av spill. Å skulle trene seg tilbake i konkurranseform med en halvt fungerende skulder, som likte særdeles dårlig løpingens pendelbevegelser, ble alt annet enn en lystbetont opplevelse.

Men istedenfor å dvele over denne nye begrensningen har jeg gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for at noen uprøvde aktiviteter kanskje kan lokke tilbake idrettsgleden. Idrettsgleden – som aldri har vært så brennende sterk som under langøktene langs elvepromenaden.

Da sommerbarnet mitt fikk skateboard av onkel til 6 årsdagen ble frøet til en liten spire lagt. Å stå på skateboard ”har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” tenkte jeg med meg selv. I Pippi Langstrømpes ånd gikk jeg sporenstreks til innkjøp av eget utstyr. Bare insentivet til denne halsbrekkende aktiviteten får meg til å føle meg helt vill i Pippi-fletta mi!

Første tur på mitt splitter nye longboard var omtrent 700 meter lang – men heite for en fryd! 700 meter fylt med et sammensurium av ulike følelser. Forventning blandet med en redsel over mitt ikkeeksisterende dødsønske. Aldri før har jeg vært så inderlig klar over alle sprekker i asfalten og alle de potensielle dødsfellene som lå uten for synsvidde bak hver minste lille fartsdump. Og den enorme mestringsgleden over å ha forsert hver eneste dødsfelle med livet i behold.

Men en fot plantet på brettet og den andre i et skjelvende fraspark beveget turen seg sakte men sikkert meter for meter. Erkjennelsen over at jeg var i stand til å forflytte skroget i horisontal retning, på en ustø planke med fire små rullende gummihjul, var ekstatisk. I alle fall inntil jeg innså at brettet bare gikk en vei. Dette innlæringsprosjektet er et ”learning by doing”-prosjekt. Læringskurven har vært bratt og den neste store utfordringen har vært å øve på å svinge. Dette er med andre ord ikke et høytsvevende prosjekt med et hårete mål om pilgrimsferd fra Drammen til Sørlandet. Men en gledegenererende aktivitet trenger ikke å ha et hårete mål for å ha verdi. Aktiviteten i seg selv har verdi, gleden og alle de deilige følelsene som farer gjennom kroppen når man er utenfor komfortsonen kan være forgyllende nok. Første steg er å finne den. Hva blir ditt nye prosjekt?

P.S. Med frykt for å skape forvirring kan jeg meddele at forsidebildet er tatt av Karine Noël Moland Wahl, men er ikke langt fra et selvportrett. Det er derimot en noe mer talentfulle lillebror som har stått modell!

 

”Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

 

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

Nærområdet “bjudar på”

Kjøsterudjuvet-2

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Hvilken by bor du i? Hva har du gjort for å gjøre deg kjent med hva nærområdet har å by på? Hvilke gratis alternativer ligger og venter på å bli tatt i bruk i ditt nærområde? Kanskje det er på tide å utforske litt? Et innlegg dedikert til likesinnede bygeiter som trives i storbyjungelen og som finner idrettsgleden like fullt i bysentrum som på det forblåste snaufjellet. En liten smakebit av alle de bortgjemte skattene som finnes i nærområdet og litt inspirasjon til fjellfreste som trenger motivasjon til å komme seg ut av sin komfortsone en sone som er å finne nærmere stuedøra enn hva mange kanskje tror!

 

DRAMMENSELVA RUNDT

Åssiden elvepark:

Byr på sykkelstier for ivrige mosjonister og turgåere, gressmatte og fotballmål for spirende fotballtalenter, sandvolleyballbane for morgendagenshelter og lekeapparater for den yngre garde. Stranden egner seg godt til piknik med vennegjengen og vannkanten er innbydende for småtrollene. En nydelig plass å dele lunsjen sin eller se solen forsvinne ned i elvas strie strømmer.

Vi fulgte sykkelstien forbi Muusøya og den bevarte utstikkeren av gamle Landfalløybrun. Men satset på ferden over Drammenselva på den fungerende ferdselsåren – den nybygde Landfalløybrua.

 

11991158_10155974341915117_2050539002_o

Foto: Carina Kristiansen

 

Drammenselva:

Elva renner i strie strømmer og gjør stående roing på SUP brett og kajakkturer til en utfordrende og morsom aktivitet.

 

Kjøsterudjuvet-3

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Gulskogen gård:

Ligger majestetisk, i all sin nyrestaurerte prakt, blant rosebusker og krydderurter. Omkranset av spradende  påfugler med vakker fjærdrakt i alle regnbuens farger, hoppende kaniner og lyserosa, gryntende grisunger.

Kjøsterudjuvet-5

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Den bortgjemte hagen til Gulskogen gård egner seg til sene spaserturer i nydelig høstvær. En kan spasere langs de små elvene og forsere de gamle trebroene. Eller sitte tett omslynget med sin kjære på en av de mange trebenkene i grønne omgivelsene komplementert med fugletitting.

Kjøsterudjuvet-4

Foto: Karine Noël Moland Wahl

For den eventyrlystne finnes det fremdeles en gammel labyrint i tilknytning til gården. Smale, jordbelagte stier fører inn mellom de høytvokste hekkene. Om du tar turen i nærmeste fremtid rekker du kanskje en oppdagelsesferd før bladene skifter farge og begynner å falle av.

Kjøsterudjuvet-2Foto: Karine Noël Moland Wahl

Pir 7:

Ut fra bryggen til Pir 7 stikker et fristende stupebrett ut over vannflaten for de dristigste. Vær riktignok oppmerksom på at strømmene her er strie. Bryggen er også et godt sted å borde kajakken eller gummibåten. Flott landgang i fusjonspregede omgivelser mellom nybygde glasshus og gamle mursteinsbygninger med originale bærebjelker.

Kjøsterudjuvet-5

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Drammenselva rundt:

Med løpesko på bena er elvepromonaden et mekka for hobbymosjonister. Underlaget er først og fremst grus- og asfaltbelagte veier. Løypen er forholdsvis plan og den kan tilpasses etter form og føreforhold. De fem broene Holmenbrua, Bybroa, Ypsilon, Øvre Sund og Landfalløybrua  gjør det mulig å tilpasse distansen. (Den opprinnelige sykkelruten “Drammenselva rundt” inkluderer også broen i Mjøndalen, men i denne omgang tenkte jeg å holde meg innenfor kommunegrensen).

Kjøsterudjuvet-4

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Ypsilon og elveharpene:

Om du har tid til en liten pustepause kan det være verdt å ta deg til til å høre elveharpene spille. Det lyder som et undervannskor med nøkken som tenor. Men er i virkeligheten er de himmelske tonene et produkt av vibrasjon og bevegelse i Ypsilonbrua som skapes av passerende forgjengere overført til hørbare lydbølger.

Kjøsterudjuvet-6

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Papirbredden og Union Brygge:

På denne siden av elva finnes det flere sett med trapper hvor trappelek er en selvfølge. Spenst hopp med samlede ben, hinke på ett ben, bulgarske utfall.. Her er det rom for lek hvor kun fantasien setter grensene.

Kjøsterudjuvet-7

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Fontener og skulpturer:

Monumentene som opprinnelig er reist for å forskjønne bybildet kan også være med på å øke idrettsgleden. Et vindkast farer forbi med en forfriskende dusj av vanndråper fra fontenen og kjøler ned styrketreningsentusiastene. Hva med pushups på fontenekanten før ferden går videre?

Kjøsterudjuvet-8

Treningsapparater:

Kommunen har også investert i treningsapparater med utsikt. Dersom du er glad i apparattrening, men foretrekker å trene ute i frisk luft kan dette bli en lystbetont oppdagelsesferd. Disse apparatene er nemlig ikke sentrert i en klynge, men derimot spredd langs hele elvepromonaden, med flott gangavstand mellom hvert apparat.

Kjøsterudjuvet-10

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Holmenokken:

Hva med dips ved hjelp av de store blå ringene på tuppen av Holmenokken med utsikt utover hele Drammen?

Kjøsterudjuvet-9

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Eller hvile bena og nyte synet av solen som glitrer og kaster sitt skinn over bykjernen. Slå av en god prat og kjenne den deilige turfølelsen krype inn over deg. Sosialisering og fysisk aktivitet går overens som hånd i hanske og er som balsam for sjelen. Anbefales på det sterkeste!

Kjøsterudjuvet-12

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Fjordparken:

Om du er en calisthenicsekspert eller bare er understimulert på lek og moro er Fjordparken en lekeplass for voksne. Her kan du boltre deg på mange ulike apparater som vekker både glede og mestringsfølelse.

Kjøsterudjuvet-14

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Hodestående på det tilrettelagte underlaget?

Kjøsterudjuvet-18

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Børste støv av gamle kunster…

Kjøsterudjuvet-19

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Og flagge i idrettsgledens ånd som “human flag”?!?

Kjøsterudjuvet-21

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Eller henge til tørk etter en allsidig og leken treningsøkt;)

Kjøsterudjuvet-15

Foto: Silje Maurtveten

Kjøsterudjuvet-16

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Bystranda:

Er rikelig utstyr med både bordtennis og sandvolleyballbane for ungdommene og lekeplass for kidsa. Her finnes noe for en hver smak.

 

Kjøsterudjuvet-17

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Det finnes ytterligere aktiviteter og flotte perler langs elvepromenaden. Et eksempel er Gropa. Navnet i seg selv er kanskje ikke overbevisende innbydende. Men det ligger rett ved Hotvedt strand og huser både klatrevegg, stor grøntarealet, volleyballbane og en liten strand. En liten grøntlomme som kan gi frisk pust en hel dag og man tar med seg engangsgrillen på tur.

Og i tiden siden den deilige førsommerdagen hvor disse ble tatt har det poppet opp flere nye attraksjoner. En slags sykkelbane i tre ligger nå på baksiden av det gamle innebadet og er verdt å nevne.

Langs en liten avsporing fra elvepromenaden på vei ut mot Tangen finner du også Drammens egen asfaltpark – en skatepark som ligger under motorveibrua, på Strømsøsiden av byen.

Dette var bare en liten oppsummering av hva nærområdet til Drammenselven har å by på, bare forestill deg alt du kan oppdage på utsiden av bykjernen!

Hvilken by bor du i? Har du gjort deg kjent med hva nærområdet ditt har å by på? Hvilke gratis alternativer som bare ligger og venter på å bli tatt i bruk? Kanskje er det på tide å utforske litt?

“Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

Høstferie bildespesial

Det er gledelig å kunne meddele at Idrettsgleden har inngått et samarbeid med DNT og dét i friluftslivets år! I den anledning har vi fått delta på flere flotte tiltak for å lokke folk ut i skog og mark. “Kom deg ut dagen” 6. september ved Blekktjern i Strømsøåsen i Drammen var intet unntak. Denne ukens blogg er derfor en bildespesial dedikert for å underbygge utsagnet “Et bilde sier mer enn tusen ord”. God fornøyelse!

 

IMG_0652

 

IMG_0881

 

IMG_0852

 

IMG_0837

 

IMG_0685

 

IMG_1075

 

IMG_0722

 

 

IMG_0953

 

IMG_0951

 

IMG_0942

 

IMG_0930

 

IMG_1048

 

IMG_0741

 

IMG_0815

 

IMG_0816

 

IMG_1008

 

IMG_1040

Samtlige bilder er tatt av Karine Noël Moland Wahl.

“Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

 

Skrubbsår og blåmerker

Sommeren er på hell. Skolen har startet og arbeiderne er tilbake på arbeid. Forhåpentligvis blir vi velsignet med solrike augustdager som holder sommerminnene varme en liten stund til.

I tidlige barneår ble skrubbsår og blåmerker blåst vekk med kjærlighet og varme kyss. Etterfulgt av mammas mantra; “De ungene som har flest skrubbsår og blåmerker ved skolestart er de ungene med den mest minnerike sommerferien.” Og mamma visste hva hun snakket om for hun var barneskolelærer av ypperste sort.

Jeg har hatt en minnerik sommer i år! La meg starte fra begynnelsen med de tre første gnagesårene.

 

11705474_10153350307125395_405060097973392595_o AF9C74CD-82E2-4BC5-9E61-E10D9E9D2931

Foto: Malin Willassen/Karine Noël Moland Wahl

 

Tre gode venninner tok på seg tre par glamorøse dansesko med stiletthæler, gull og strass. De entret tre dansegulv. De beveget seg i takt med rytmene fra musikken og bevegelsen i folkemengden. Og de gav seg ikke før klokken var tre. Rytmiske bevegelse og hoftevrikk frigjør både idrettsglede og endorfiner. Endorfiner som for en stakket stund lindrer både såre tær og hovne føtter. Og idrettsglede som varer livet ut. Og tre små gangesår er en liten pris å betale for tre timer med dans og morro i godt lag.

 

11872044_10207713696780824_3523312269022846036_o

Foto: Thea Torvund Langeland

 

De neste syv gnagesårene oppstod under Vandrende Fjellfest i Jotunheimen. Som følge av et halvhjertet forsøk på å plastre sammen de såre danseføttene kombinert med fysisk tøffe forflytningsetapper med 20 kilos sekk på ryggen. I naturskjønneomgivelser bar turen gjennom Leirungsdalen. Forflytningsetappen bød på inntrykk som kunne vært solgt for en pen sum til National Geographics. Og turen engasjerte til diskusjon rundt flere store spørmål. Står vi nordmenn i særklasse ved at vi lar oss trollbinde av slik vakker natur? Eller ville en kineser eller en sør-amerikaner blitt like full av beudring og ærefrykt ved å høre lyden av fossen som styrter forbi, ved synet av det krystallklare brevannet, av det kuperte terrenget og reinsdyr med majestetiske horn ved foten av ragende fjell? En liten pris å betale for syv små gnagesår.

 

11908049_10206510011856267_53671057_n

Foto: Marte Thorsen

 

En symbolsk tapperhetsmedalje ble utdelt for tro gruppemetalitet da elven i Leirungsdalen skulle krysses. Det var gruppementaliteten og samarbeidet som reddet mestringsfølelsen. Mestringsfølelsen var på vippet til nederlag, med fare for å blir skylt nedover elven i strie strømmer sammen med lille meg og hele storsekken. Jeg slapp unna med noen småkutt under tærne.

 

Dyreparken 138

Foto: Karine Noël Moland Wahl

 

Å krysse en elv som renner i strie strømmer, med sleipe steiner og en temperatur som er langt unna badevenlig er definitivt en utfordring. Dersom du adderer en storsekk på 20 kilo med noen kraftige vindkast og variabelen “tiden det tar før føttene er numne og følelsesløse” gir det et lite innblikk i vår strabasiøse ferd. Da var det godt å ha venner som trosset kulden for å rekke deg en sterk og trygg, hjelpende hånd. Venner som gav deg et klapp på skulderen etterfulgt av motiverende og annerkjennede ord. Og fullkommen lykke over å ta på seg varme ullsokker og rulle ned fjellbuksen over blåfrosne legger. Følelsen av lettelse, komplett tilstedeværelse og mestring var enorm. Noen småkutt uner tærne var en liten pris å betale.

 

Dyreparken 127

Foto: Karine Noël Moland Wahl

 

Myggspiste legger er heller ikke til å komme unna når man leker seg i myra med amerikansk fotball. Men deilig avveksling for føttene. Lekende og lett morro for unga.

 

11907384_10207713644979529_8752620376818581865_o

Foto: Thea Torvund Langeland

 

Føttene blir trette av å traske i fjellheimen i en uke. Men det er ingen grunn til fortvilelse da sommernorge såklart har både snø og akebakker å by på. Vi hadde dessverre ikke pakket akebrett, men løsningen ble å knyte allværsjakkene rundt understellet som en bleie – og jeg kan love at det ble fart på sakene. Snø i nakken og skrubbsår fra skaren på ryggen får en tåle når nedstigningen fra topptur kan foregå på følende måte. (Når en video sier mer enn tusen ord!)

 

 Filmklipp: Silje Maurtveten

11701041_10206345075972973_3006157742831351547_n

Foto: Marte Thorsen

Solbrente nesetipper er heller ikke til å unngå når man bestiger fjell. Men uforglemmelige øyeblikk skapes både i bevegelsesøyeblikket og i le av fjellveggen hvor en har tid til å bearbeide alle nye inntrykk. Tid er en uvurderelig mangelvare. Pusterom i deilig fjelluft og tid til å nyte livet er nødvendig. Kanskje kan vi bruke den tiden vi får til å omstille oss fra at “tid er noe som går” til at “tid er noe som kommer”? Føles definitivt bedre å leve etter!

11013600_10207713746262061_1805269205172121706_o

Foto: Thea Torvund Langeland

Vel hjemme i byjungelen igjen lar ikke minnene vente på seg. Å be inn til jentekveld kan fort utvikle seg fra rolig samtaler i sofakroken til en engasjerende debatt om de morsomte og nyeste måtene å trene på. Tidligere har jeg utfordret dere (som leser Idrettsgledens faste fredagsblogg) til å utnytte venner som er villige til å lære dere nye kunster. For sammen kan dere skape gnistrende idrettsglede. Jeg kan ikke være noe dårligere selv. Så da min kjære venninne hadde gjort en durabelig innsats i pullupstanga med min veiledning var det min tur ut i manesjen. Med veiledning av min “personlige yogainstruktør” var planen å få meg opp i hodestående. Som potensielt bør se omtrent slik ut;

 

49272ECD-1C93-4DB5-94F8-486CCD3C5E2C

Foto: Kristine Louise Lein

 

Det hele foregikk iført penkjole, på parkettgulvet til den overmøblert stuen i den trange leiligheten min. Det var tvbordet som hoppet på meg og ikke andre veien! Prosjektet endte, ikke helt overraskende, med ryggen oppover tvkonsollen, tidendes mest grasale blåmerke på skinnleggen og et knekt dørhåndtak.

Jeg oppholdt meg i tilfredsstillende hodestående posisjon kun innenfor en snever (nesten ikke eksisterende) tidsramme, men prosjektet bød derimot på mange latterkramper i tvekroket stilling. Jeg har altså tilgode å øve på grasiøs landing! Til ære for min hardt rammede skinnlegg prøver jeg å se på det hele som en positiv opplevelse. De aktivitetene hvor kompetansen for gjennomføring er minst, har man et desto større forbedringspotensiale. Mange herlige øyeblikk med mestringsopplevelser ligger foran meg i forbedringsprossessen.

 

273539C4-025F-4F2C-B8DB-D3A5CB7D3644

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Så dette var historien om hvorfor jeg er slått både gul og blå i sommer. Og hvorfor jeg med hånden på hjertet kan påstå å hatt en minnerik sommer fullspekket av gode historier jeg kan ta meg meg utover høsten. “For kidsa med flest blåmerker og skrubbsår ved skolestart er kidsa med den mest minnerike sommerferien!” En liten pris å betale!

Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

 

Kan motbakkeløp være lystbetont?

Meningen med motbakkeløp

Blodsmaken i munnen blir tydeligere og tydeligere, mens beina blir stivere og stivere. Jeg forsøker å flytte fokus. Tenke gjennom hvilke arbeidsoppgaver jeg har blitt enig med meg selv om før løpet, og et lite sekund på hvor deilig det kommer til å bli å krysse målstreken. Jeg lykkes ikke helt, for smerten kommer tilbake. Men jeg skal krysse målstreken, koste hva det koste vil. I etterkant av et løp stiller jeg meg ofte spørsmålet om hva som får meg til å utsette meg selv for den smerten av egen fri vilje? Og som om dét ikke er nok i seg selv, så betaler jeg også penger for å få lov til å være med på dette blodslitet. Allerede før start vet jeg at jeg ikke kommer til å være første kvinne opp til toppen. Er det da noen mening med å melde seg på og stille til start i et motbakkeløp? – Komplett galskap! Ville jeg selv sagt for noen år siden. – Det får du meg ALDRI til å gjøre!

 

LØPING pluss swing 053

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Men motbakkeløp rommer også mange andre spekter av følelser, og dykker vi litt dypere i materien kan vi også klare å finne en glede i denne galskapen. Tilsynelatende ser det ut til at motbakkeløpenes popularitet øker, og at flere og flere mennesker deltar på slike arrangementer. Spørsmålet blir da; Hva er det som får det menneskelige individ til å utsette seg selv for dette blodslitet, når vi kunne sittet hjemme i sofakroken og sett på gullrekka på TV? For meg handler det om den totale opplevelsen. Følelsen av å være tilstede i det som skjer, uten avbrytelser fra telefoner og hverdagslig mas. Å være meg selv i egen kropp, hvor jeg kommer tett inn på egne følelser. Bryte egne barrierer og grenser. Det å kunne være tilstede i og kjenne på de forskjellige følelsenes fasonger og spekter. Kjenne på nye følelser, lære noe nytt om meg selv og å være utenfor egen komfortsone.

 

11828736_10155908953750164_4694979131081603627_n

 Foto: Privat. Silje Maurtveten

Det hele starter når jeg setter på meg startnummeret, da den snikende følelsen av anger kommer inn i hodet mitt og jeg lurer på hva jeg atter en gang har begitt meg ut på…. Under oppvarmingen funderer jeg på hvilken strategi jeg skal gå for under løpet. Jeg kjenner på hvordan kroppen føles, og planlegger ut fra denne kroppslige følelsen. Skal jeg gå for en rolig start og øke tempo eller skal peise på fra start? Jo nærmere starten kommer, desto mer kjenner jeg på nervene. Mer og mer adrenalin pumpes gjennom kroppen. Når startskuddet går så er jeg KLAR! Jeg forsvinner inn i min egen lille boble hvor jeg blokker trengselen og menneskene rundt meg. Jeg fokuserer på strategien min og jobber med meg selv for å holde fokuset inne i bobla.

 

LØPING pluss swing 025

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Cirka halvveis i løpet begynner jeg å kjenne melkesyra i beina og da vet jeg at blodsmaken i munnen snart kommer til å melde seg. Jeg jobber for å fortsette i samme rytme, den innøvde remsa som går på repeat inne i hodet. Slapp av i skuldrene, åpne opp brystkassa og la beina gjøre jobben. Smerten kommer smygende tilbake, samtidig som blodsmaken i munnen blir mer fremtredende. Jeg må starte remsa på nytt. Et lite sekund ser jeg for meg hvor deilig det skal bli å nå målstreken, det gir meg nye krefter til å fortsette oppover bakken. Jeg runder den siste svingen og ser mål. Beina under meg føles som to stive stokker, men synet av målstreken gjør at jeg trosser smertene og gir det siste jeg har igjen.

 

LØPING pluss swing 062Foto: Karine Noël Moland Wahl

Jeg kommer meg så vidt over målstreken og blir stående å hive etter pusten. Før jeg med en eller annen form for andegange beveger meg bort fra målstreken. Det gjør vondt overalt, men gleden over å ha vunnet over meg selv overskygger den kroppslige smerten i kroppen. Jeg har beveget meg utenfor egne grenser og komfortsone, vunnet over blodsmak og smerte. Jeg gjennomførte noe som jeg på et tidspunkt underveis tenkte at jeg ikke kom til å klare. Vissheten over egen prestasjon gir meg en enorm mestringsfølelse og endorfinkicket er enormt. En svevende følelse. Jeg mestret oppgaven og passeringen av målstreken er grensesprengende. Dette er en positiv mestringserfaring som Bandura ville ha kalt det, og er selve opphavet til å skape personlig utvikling hos individet. Jeg utfordret meg selv og klarte det. Den personlige utviklingen skjer nemlig utenfor komfortsonen der vi ikke trives så godt. Kanskje det er akkurat dette som har gjort at motbakkeløpene har blitt så populære?

 

LØPING pluss swing 033

Ønsker du å utfordre deg selv og din egen komfortsone denne høsten da har du muligheten under Drammens eller Oslos råeste. Vi i idrettsgleden gleder oss til å se deg på startstreken og til å kunne være delaktige i at du sprenger dine egne grenser.

Finn den, nyt den, spre den – Idrettsgleden!

Skrevet av Silje Maurtveten

Syndere i sommersol

Den konservative delen av den eldre garde oppdro sine barn innenfor tydelighetens rammer. I sommer fortalte en hyttenabo meg om hennes oppdragelse. Hun fortalte om hvordan hun som liten pike drømte om å ta dansetimer. Men hennes konservative far sa blank nei. Etter hans oppfatning var dansen et uttrykk for kjødelig begjær. En simpel og ukultivert interaksjon mellom unge mennesker. En oppfatning av verden som vår generasjon vanskelig kan identifisere seg med.

LØPING pluss swing 068 (2)

“Gutta byr opp til dans” Foto: Karine Noël Moland Wahl

I møte med sterkt religiøse besteforeldre har noen få fått innprentet at hviledagen skal holdes hellig og at kortspill er en synd. Men slike regler blir gradvis tæret ned av tidens tann. Heldig for oss. For når livet byr opp til dans, så takker vi ja!

LØPING pluss swing 074 (2)

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Her om dagen tikket det inn en invitasjon til «Grilling og swingkveld». For tilhengere av tvkanalen TLC så kan jeg opplyse om at dette ikke var et «swingersparty», men en kveld hvor vi fikk grundig innføring i fastingswing.

LØPING pluss swing 116

Foto: Karine Noël Moland Wahl

En dyktig, engasjert og stødig instruktør geleidet oss gjennom 3 timer med intens opplæring.

LØPING pluss swing 108

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Det er mye glede i å dele bevegelsesøyeblikk. Å tre ut av komfortsonen, innenfor trygge rammer, kan skape gnistrende fyrverkeri.

LØPING pluss swing 096

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Venner med egenskaper og kunnskaper innfor et en ukjent idrettsgren er en ressurs i jakten på idrettsglede. Det er vanskelig å like noe du ikke har et forhold til. Men ved å la andre introdusere deg for nye og spennede bevegelsesformer kan idrettsgleden nå nye høyder.

LØPING pluss swing 104

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Glede smitter. Lidenskapelig formidling og hengivenhet til idrettsgrenen skaper en grunntone i samværet. En fargerik legoplate som gir deltakerne mulighet til å bruke alle sine fargerike legoklosser og skape noe unikt sammen. Ved neste «playdate» kan noen av deltakerne ha blitt byttet ut eller flere har kommet til. Nye fargerike legoklosser kan da konstrueres på en ny måte og skape nok et unikt monument.

LØPING pluss swing 109

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Jeg råder dere til å huke tak i de fantastiske vennene deres som er villige til å lære bort nye ferdigheter. Idrettsglede skapes utenfor komforsonen, men innenfor trygge rammer. Aktiv sosialisering er en god arena for å smitte andre med idrettsglede.

LØPING pluss swing 128

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!

LØPING pluss swing 134

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl