Startlister til Oslos Råeste Vinterbakkeløp 2017

Her er link til startlister til Oslos Råeste Vinterbakkeløp 2017:

Startliste PDF

Idrettsgledens Råeste 2016

Idrettsgleden arrangerer også i år sine tradisjonsrike motbakkeløp Oslos Råeste og Drammens Råeste henholdsvis Lørdag 27.august kl.12:00 og Onsdag 7.september kl.19:00. Oslos Råeste starter på skådalen kompetansesenter og stiger ca.181m over 1,9km opp til vakre Vettakollen, her blir det selvfølgelig servert boller fra Baker Hansen og saft. Drammens Råeste går fra Stasjonskameratenes hus på Austad, og 260 høydemeter over 2,9km ender du på en av Drammens utsiktstopper, Haukåstoppen. Deilig rammer og god stemning sørger for et deilig løp for deg og dine venner.

Blir du med på årets utgaver?

For mer info og påmelding sjekk ut eventene under fanen arrangementer.

“Finn den, nyt den, spre den – Idrettsgleden!”

4. desember – Min vei mot Viking Challenge

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette innlegget. De som kjenner meg vet at jeg alltid har vært sprek og ellers glad i å trene, men en løper? Nei det har jeg aldri vært! Jeg spilte fotball i 12 år og der må man jo løpe, men det var ikke akkurat det jeg var god til. Tilbake til poenget, hva gjorde det seg at jeg valgte å melde meg på noe så smertefullt som et motbakkeløp kalt Viking Challenge? Her kommer historien:

 

Først – Viking Challenge er et motbakkeløp på hele 12 km hvor du skal løpe fra Rjukan bad og helt opp til Gaustadtoppen. De første 3 km er med 800 høydemeter, hvor det slakes litt ned før det bærer ut på den bratte fjellveggen opp til toppen av Gaustadtoppen på hele 1800 høydemeter. Grunnen til at jeg valgte å melde meg noe så brutalt som dette, var fordi jeg hadde bestemt meg for å  for å utfordre meg selv dette året. Jeg som person trenger å bli redd, jeg trenger å bli kastet ut i ting og jeg trenger press for å kunne ha det gøy. Det virker kanskje nifst for mange av dere, men for meg funker det.

12278072_10207023929903897_59923482_n-2

Foto: Marte Thorsen

Kjæresten min og jeg trener mye på et treningssenter hvor vi også har blitt kjent med et eldre vennepar som driver mye med konkurranser – de konkurrerer blant annet i løp. De spurte oss hvorfor ikke vi gjør dette da begge er godt trent fra før av og ønsket litt variasjon i treningen. Vi meldte oss på noe som kalles for Råskinnet som for øvrig er et terrengløp i gjørme. Vi startet med å sette oss noen delmål hvor vi begynte å løpe flere ganger i uken.

 

Det var noe med det å ha et mål å trene mot som gjorde at motivasjonen hele tiden var på topp. Råskinnet ble gjennomført med glans og jeg ble sulten på mer. Det samme paret vi løp med spurte om vi ikke skulle være litt gale og melde oss på Viking Challenge. Først måtte jeg trekke et ordentlig pust og tenke om dette faktisk var mulig for meg å gjennomføre. Etter mye tenking meldte vi oss på og plutselig ble alt mye mer seriøst enn jeg hadde trodd. Dette var en ekstremt stort hopp fra mitt første løp til Viking. Jeg gjorde som forrige gang og begynte å lage meg en plan på hvordan jeg skulle trene meg opp til dette, samtidig som jeg kombinerte det med styrke. Etter kun 1 løpetur fikk jeg intense smerter i kneet som gjorde det vanskelig for meg å løpe en liten runde på bare 8 km. Dumme og stae meg tenkte at smerte er jo bare bra, for smerte skal jeg jo kjenne uansett når jeg løper opp langs fjellveggen til Gaustadtoppen. Det går sikkert over, men det gjorde det dessverre ikke.

 

Etter utallige turer til fysioterapeut fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne delta på Viking. Jeg hadde fått meg en løpeskade i kneet som kalles for løpekne eller ”runners knee” som ofte skyldes overbelastning. Jeg burde selv skjønt dette da jeg går fra å aldri løpe til å løpe tre ganger i uken. Etter fysioterapeuten sin avgjørelse satt jeg ned foten og nektet. Heldigvis kjenner han litt til meg og vet at jeg kan være sta, så etter mye om og men la han opp en plan for meg hvor jeg måtte erstatte all løping med sykling. På dette tidspunktet var det vel litt over 1 mnd til jeg skulle løpe. Veldig kjedelig å vite at du ikke kom til å være i din beste form når du skal konkurrere, men målet mitt var å komme meg i mål.  Jeg trente styrke 4 ganger i uken hvor jeg syklet alt fra 1-3 ganger i uken i tillegg. Det var tøft, men samtidig drivende og motiverende når jeg visste at jeg trente mot et litt hårete mål jeg selv hadde satt meg.

 

Så til konkurransedagen. Jeg har aldri gått Gaustadtoppen før, så jeg hadde egentlig ikke så veldig mye å sammenligne det med. De tidligere filmene som har blitt postet fra årene  før så lite krevende ut enn hva jeg hadde sett for meg. Det skulle jeg aldri sagt for å si det sånn…

 

12270261_10207023929943898_378158329_n

Foto: Marte Thorsen

20 juli var dagen. Solen stekte og vi ankommer Rjukan bad. Vi fikk på oss startnummeret og begynte så smått å varme opp. Etter 20 min var klokken blitt 1000 og plutselig stod jeg på startstreken med over 1000 andre deltakere ved siden av Mats. Hjertet mitt har aldri banket så fort som det gjorde den dagen, og jeg har aldri vært så nervøs og redd før. I hvert fall ikke på denne måten. Jeg begynte å miste litt håpet og må ærlig innrømme at det rant noen tårer i armkroken til Mats før skuddet ble avfyrt. Heldigvis kom han med fine ord som hjalp mer enn nok. Skuddet ble avfyrt og konkurransen var i gang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å ikke starte for hardt ut, så jeg løpte i litt mer enn rolig tempo. De første 3 km var helt forferdelig og jeg kunne ikke skjønne at det skulle bli så hardt allerede så tidlig. Vi startet motbakkeløpet med 800høydemeter, så du kan tenke deg selv hvor bratt det faktisk var. Takk gud for at jeg er veldig sterk i beina fra før av, ellers hadde jeg nok slitt allerede der. Kilometerne føltes ut som en evighet og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle stoppe opp og ta en pause før jeg kom på flata, noe jeg heller ikke gjorde. Moro var det å faktisk dra igjen flere av de sprekeste herrene og bare det ga meg litt mer energi. Da vi kom på flata var det vel 5 km flatt før du startet på selve ryggen opp Gaustadtoppen. Nå tenkte jeg yes, endelig kan jeg løpe litt! Tror du det gikk da? Neeeeeeeida. Kneskaden kom som hakka møkk og jeg måtte begynne å tenke litt realistisk. Her var det bedre å småjogge/gå fort før knærne mine ble skikkelig ødelagte. Det var en utrolig kjip avgjørelse og ta, det verste partiet hadde ikke begynt engang, og jeg måtte spare på kreftene. Her mistet jeg mye tid.

 

Jeg så for det meste ned hele veien før jeg snublet i en stor stein og innså av å titte opp at nå startet det verste partiet. Jeg var sliten og dritt lei. Jeg kunne se folk fysisk krabbe seg oppover veggen av snø. Menneskene var så små at de var som sorte prikker. Jeg falt nesten sammen av tanken på at jeg skulle komme meg opp dit. Det måtte jo ta en evighet! For første gang hadde jeg ingenting mer å gi og jeg tenkte minst tre ganger tanken på å gi meg. Jeg hadde null drikke igjen og var så tørst at jeg sikkert kunne besvimt. Det var heller ingen ordentlig sti opp veggen men heller store steiner vi måtte krabbe oss oppover. I tillegg til mye snø sklei du en del. Jeg som tidligere trodde at de 3 første kilometerne var tøffe, var bare barnemat i forhold til det jeg skulle ta meg ut på nå. Jeg er sikker på at jeg stoppet i hver sving jeg gikk forbi opp den veggen. Jeg husker jeg var så utrolig tørr i munnen at det var vanskelig å puste, så det endte med at jeg begynte å spise snø for å få i meg væske. Det hjalp litt helt til jeg nesten hadde kommet meg på toppen av fjellveggen. Plutselig fikk jeg krampe i venstre legg, noe jeg aldri har fått før. Jeg falt sammen, ble redd og så på klokken at søren, nå mister jeg mer tid. Jeg ropte på hjelp og begynte å sparke beinet ned i en stein for å få tilbake følelsen i leggen. Jeg husker at jeg var så sliten og tom for energi at tårene automatisk begynte å trille. Hvorfor skal det her skje med meg akkurat nå?! Plutselig gikk krampen vekk, jeg tørket tårene og jeg måtte forte meg opp før de siste 2 kilometerne ventet mot mål.

 

12272804_10207023929863896_919707075_n-2

Foto: Marte Thorsen

Når jeg endelig kom meg på toppen, hørte jeg mikrofonen mer og mer tydelig og jeg så at målet var nærme. Jeg drev meg selv opp til de siste 300 meterne hvor jeg fysisk krabbet meg oppover og inn til mål. Den følelsen av at dommeren roper opp navnet mitt i mikrofonen høyt med tiden jeg gikk inn med, den følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg klarte det, jeg kom meg i mål!! For første gang i mitt liv har jeg klart noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle klare. Den følelsen av at Mats stod der og ventet på meg og i tillegg presterte å si at til og med han var redd jeg skulle droppe ut da han syns det var for tøft for han også, og at jeg klarte å bevise for han og ikke minst meg selv at jeg klarte det, den følelsen er magisk og ikke minst uerstattelig.

Denne opplevelsen har gitt meg mer enn jeg trodde. Jeg er blitt sulten på enda mer og jeg har allerede lagd meg planer for neste år konkurranser mot sommeren. Noe jeg er ekstremt glad for er at jeg har funnet ut hva som driver meg, hva som gjør meg glad i hverdagen. Det å sette seg konkrete mål og trene mot de gjør noe med deg mentalt. Jeg higer etter den mestringsfølelsen av å stå i mål på en fjelltopp, av å komme i mål fra et løp eller andre konkurranser jeg har trent meg til. Og det morsomste av alt er at jeg ikke tenker på å være først lenger. For de som kjenner meg vet de at jeg er et ekstremt konkurransemennesket. Men det gjør noe med deg, når du tar ut på ville eventyr hvor du selv vet at du ikke er sterk. Løping har jo aldri vært min greie, så da kan jeg jo ikke ha noen forventing til hvordan det skal gå heller? Om det hadde vært en fotballkamp eller styrkeløft eller konkurranse om å selge mest på jobben, da hadde ting vært helt annerledes. Da hadde jeg blitt forbanna om jeg tapte, fordi jeg vet jeg er god til det, jeg vet jeg er sterk nok til det.

 

12277284_10207023930023900_1010636668_n-2Foto: Marte Thorsen

Jeg gleder meg til fortsettelsen på min egen vei. Jeg gleder meg til å sette nye mål, ty til nye høyder og komme meg mer ut av komfortsonen. Det er her jeg trives og jeg tror at alle kan klare ting om de bare setter seg inn i det selv. Sett deg små delmål på veien og tren mot noe som driver deg. Det er da ting blir gøy og det er da trening faktisk gir mer mening i hverdagen. Tørr å gå litt ut av komfortsonen du også, det er bare sunt!

 

“Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!”

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

Kan motbakkeløp være lystbetont?

Meningen med motbakkeløp

Blodsmaken i munnen blir tydeligere og tydeligere, mens beina blir stivere og stivere. Jeg forsøker å flytte fokus. Tenke gjennom hvilke arbeidsoppgaver jeg har blitt enig med meg selv om før løpet, og et lite sekund på hvor deilig det kommer til å bli å krysse målstreken. Jeg lykkes ikke helt, for smerten kommer tilbake. Men jeg skal krysse målstreken, koste hva det koste vil. I etterkant av et løp stiller jeg meg ofte spørsmålet om hva som får meg til å utsette meg selv for den smerten av egen fri vilje? Og som om dét ikke er nok i seg selv, så betaler jeg også penger for å få lov til å være med på dette blodslitet. Allerede før start vet jeg at jeg ikke kommer til å være første kvinne opp til toppen. Er det da noen mening med å melde seg på og stille til start i et motbakkeløp? – Komplett galskap! Ville jeg selv sagt for noen år siden. – Det får du meg ALDRI til å gjøre!

 

LØPING pluss swing 053

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Men motbakkeløp rommer også mange andre spekter av følelser, og dykker vi litt dypere i materien kan vi også klare å finne en glede i denne galskapen. Tilsynelatende ser det ut til at motbakkeløpenes popularitet øker, og at flere og flere mennesker deltar på slike arrangementer. Spørsmålet blir da; Hva er det som får det menneskelige individ til å utsette seg selv for dette blodslitet, når vi kunne sittet hjemme i sofakroken og sett på gullrekka på TV? For meg handler det om den totale opplevelsen. Følelsen av å være tilstede i det som skjer, uten avbrytelser fra telefoner og hverdagslig mas. Å være meg selv i egen kropp, hvor jeg kommer tett inn på egne følelser. Bryte egne barrierer og grenser. Det å kunne være tilstede i og kjenne på de forskjellige følelsenes fasonger og spekter. Kjenne på nye følelser, lære noe nytt om meg selv og å være utenfor egen komfortsone.

 

11828736_10155908953750164_4694979131081603627_n

 Foto: Privat. Silje Maurtveten

Det hele starter når jeg setter på meg startnummeret, da den snikende følelsen av anger kommer inn i hodet mitt og jeg lurer på hva jeg atter en gang har begitt meg ut på…. Under oppvarmingen funderer jeg på hvilken strategi jeg skal gå for under løpet. Jeg kjenner på hvordan kroppen føles, og planlegger ut fra denne kroppslige følelsen. Skal jeg gå for en rolig start og øke tempo eller skal peise på fra start? Jo nærmere starten kommer, desto mer kjenner jeg på nervene. Mer og mer adrenalin pumpes gjennom kroppen. Når startskuddet går så er jeg KLAR! Jeg forsvinner inn i min egen lille boble hvor jeg blokker trengselen og menneskene rundt meg. Jeg fokuserer på strategien min og jobber med meg selv for å holde fokuset inne i bobla.

 

LØPING pluss swing 025

Foto: Karine Noël Moland Wahl

Cirka halvveis i løpet begynner jeg å kjenne melkesyra i beina og da vet jeg at blodsmaken i munnen snart kommer til å melde seg. Jeg jobber for å fortsette i samme rytme, den innøvde remsa som går på repeat inne i hodet. Slapp av i skuldrene, åpne opp brystkassa og la beina gjøre jobben. Smerten kommer smygende tilbake, samtidig som blodsmaken i munnen blir mer fremtredende. Jeg må starte remsa på nytt. Et lite sekund ser jeg for meg hvor deilig det skal bli å nå målstreken, det gir meg nye krefter til å fortsette oppover bakken. Jeg runder den siste svingen og ser mål. Beina under meg føles som to stive stokker, men synet av målstreken gjør at jeg trosser smertene og gir det siste jeg har igjen.

 

LØPING pluss swing 062Foto: Karine Noël Moland Wahl

Jeg kommer meg så vidt over målstreken og blir stående å hive etter pusten. Før jeg med en eller annen form for andegange beveger meg bort fra målstreken. Det gjør vondt overalt, men gleden over å ha vunnet over meg selv overskygger den kroppslige smerten i kroppen. Jeg har beveget meg utenfor egne grenser og komfortsone, vunnet over blodsmak og smerte. Jeg gjennomførte noe som jeg på et tidspunkt underveis tenkte at jeg ikke kom til å klare. Vissheten over egen prestasjon gir meg en enorm mestringsfølelse og endorfinkicket er enormt. En svevende følelse. Jeg mestret oppgaven og passeringen av målstreken er grensesprengende. Dette er en positiv mestringserfaring som Bandura ville ha kalt det, og er selve opphavet til å skape personlig utvikling hos individet. Jeg utfordret meg selv og klarte det. Den personlige utviklingen skjer nemlig utenfor komfortsonen der vi ikke trives så godt. Kanskje det er akkurat dette som har gjort at motbakkeløpene har blitt så populære?

 

LØPING pluss swing 033

Ønsker du å utfordre deg selv og din egen komfortsone denne høsten da har du muligheten under Drammens eller Oslos råeste. Vi i idrettsgleden gleder oss til å se deg på startstreken og til å kunne være delaktige i at du sprenger dine egne grenser.

Finn den, nyt den, spre den – Idrettsgleden!

Skrevet av Silje Maurtveten