Godteskål med faglig påfyll

Første helg i september var det duket for internseminar i Idrettsgledens. På en vakkert utsmykket gård i umiddelbar nærhet til Drammenselva, med et stort gårdstun og i landlige omgivelser skulle idrettsgledesprederne hente ny inspirasjon. Rundt spisebordet i dagligstuen ble det over en kopp rykende kaffe utvekslet erfaringer, nytenkende ideer og gode samtaler. Et seminar proppfullt av motiverende likesinnede sjeler og faglig påfyll. Et seminar med hensikt å gjøre idrettsgledesprederne tryggere i sine roller. Og ikke minst gi tid og rom for faglig utvikling.

 

Vi skulle tidlig i seminarhelgen samtale om utfordringene i idrettsgledesprederrollen. Sammen skulle vi finne verktøy som kan brukes for å konstruere gode løsninger på de daglige utfordringene.

 

Den faglig tyngden hos deltakerne i min gruppe var idrettsgledespredere i lærerrollen. Hovedfokuset vårt ble å samtale om hvilke verktøy vi kan bruke i møte barn som ikke har opplevd mestring gjennom bevegelse. Hvilke verktøy er essensielle for å avdekke og møte de ulike barnas behov i jakten på idrettsglede?

 

For å finne gode tilnærmingsmåter til barn i en gymtimesetting tok vi et dykk ned i egen fortid som barneskoleelever. Raskt ble det avdekket et stort sprik oss i mellom.(holdninger, opplevelser).

 

Prakteksemplaret var han som elsket gymtimene, var sterkt konkurransedrevet og husket de populære kidsa som de gutta som var flinkest i gym.

 

Men det er ikke slik gym er favorittfaget til alle skolebarn og nettopp slik var det for mitt vedkommende. Jeg var både skoleflink og glad i skolen. Jeg var en av de heldige som ikke opplevde å bli mobbet eller måtte overkomme andre store utfordringer i skolesammenheng – bortsett fra gymtimene.

 

Ikke at jeg noengang har vært spesielt konkurransedrevet. Jeg har for det meste levd etter ”tap og vinn med samme sinn”. Å utkjempe en omkamp er for meg ikke synonymt med revansj. Omkamp har kun symbolisert tilfredshet eller glede for den gitte aktiviteten. Men hvordan når man barna som ikke drives av dette jaget etter å vinne? Og hva kan vi gjøre for at gymtimene kan være mindre konkurransepreget og mer inkluderende?

 

For hva er inkluderende med at gymtimens selvutnevnte mesternes mester skal få førsterett på å velge lag? Og hva med når den minst populære skal få velge og føyer seg etter fellesskapets forutbestemte forventninger – i håp om å bli inkludert? Hvordan avveger vi en slik situasjon og snur den til noe positivt?

 

Selv led jeg tidlig av ”flink-pike-syndromet”. Og selvom mitt eget konkurranseinstinkt var ikke-eksisterende var jeg klekkelig klar over mine klassekameraters. Empatisk til deres drivkraft beklaget jeg min deltakelse i laget da jeg visste at mine ferdigheter ikke innfridde standarden i lagsammenheng. Jeg ofret meg for laget og forbarmet meg over den posisjonen ingen andre ønsket å ha.

 

Men hvilken vinning sitter barn igjen med når de tilintetgjør sin egen posisjon i gruppen og bagatelliserer egen deltakelse? Hvordan kan vi forhindre barna som ikke er enere i å degradere seg selv ytterligere? Hvordan kan vi sørge for at barna som ofrer seg ikke ofrer sin egen læringsprossess og stagnerer i innlæringen av nye motoriske ferdigheter, men utvikler seg i takt med de andre? Alle kan ikke alltid være best i alt. Men alle har krav på muligheten og retten til å bli inkludert. Alle har krav på et trygt læringsmiljø med rom for å utvikle sitt potensial.

 

Det er mye å ta tak i. Men der det er rom for store forbedringer er de områdene med desto større utviklingspotensial.

 

Seminarhelgen til idrettsgleden fylte verktøykassen med nye redskaper som kan forbedre konstruksjonsarbeidet. Være med å slipe kantene, finpusse finessene og lage nye åpninger for et mer inkluderende arbeid. Vi har ikke fasiten, men arbeidet stanser ikke av den grunn.

 

Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!

 

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl