Idrettsgledens superkrefter

Med en historie på hjertet

Telefonen ringer. Displayet lyser og navnet Marit Linnestad blinker i sorte bokstaver. Med kjærlig og omtenksom stemme utveksler hun noen høflighetsfraser. Før hun tar sats og kvinner seg opp til samtalens alvorlige hovedtema.

– Hvorfor ønsker du å dele din historie, spør jeg forsiktig i et forsøk på trå varlig frem.

–  Fordi det sikkert er mange som deler en liknende opplevelse. Å møte veggen er en tung bør å bære alene. Jeg ønsker å belyse temaet med min historie. For man er ikke alene. Men det viktigste er å ta første steg for å komme seg ut av det, hun pauser.

– Det å være psykisk syk snakker man lite om, det er nok fremdeles et tabu. Selv om psykisk sykdom ofte kan være følge av en fysisk sykdom. Selv har jeg et godt apparat rundt meg; en god mann, gode venninner og en god jobb som jeg ser frem til å gå på. Men brorparten av jobben mot å bli frisk har jeg måttet gjøre selv. Mange vil i en slik situasjon også ha behov for økonomisk bistand, for å søke profesjonell hjelp kan være kostbart.

11261401_10155690388235117_944781367_o

Snikende sykdomsfølelse

I oktober 2014 kjente Marit at hun gradvis mistet energien. Tristhet, frustrasjon og tårer preget mye av hverdagen. Sykefraværet steg og hun måtte holde seg hjemme fra jobb nesten annenhver uke. Til vanlig jobber Marit som gartner og har ansvaret for et team på hennes arbeidsplass. Alt sykefraværet vanskeliggjorde delegering av oppgaver innad i teamet. Og behovet for at hun var fysisk tilstede på arbeidsplassen var vanskelig å møte. Stressnivået økte i takt med frustrasjonen over å ikke strekke til. På hjemmebane er hun småbarnsmor og som de fleste småbarnsforeldre var tiden med familien heller ikke noe hvilehjem.

– Jeg hadde så kort lunte med de rundt meg, som uheldigvis gikk utover familie og venner. På et tidspunkt kjente jeg ikke meg selv igjen, men jeg hadde fremdeles vanskeligheter med å akseptere situasjonen.

 

Oppfølging

Oppfølgingen fra fastlegen var så som så og det tok lang tid før hun ble tatt på alvor. Da hun endelig ble tatt på alvor ble det foretatt en blodprøve som viste at hun hadde eller hadde hatt mononukleose, bedre kjent som kyssesyken. Det er en akutt virusinfeksjon som nesten alltid er forårsaket av Epstein-Barr-viruset. Men et slikt virus kan sitte lenge i kroppen og langtidssykdom kan ofte medføre store psykiske påkjenninger.

 

Omsorgsfull arbeidsgiver og coaching

Heldig for Marit har hun en oppmerksom arbeidsgiver som trakk henne til side og satte spørsmålstegn ved det høye fraværet hennes.

– Jeg får ikke nok hvile, var svaret hennes.

– Hva trenger du? Var oppfølgingsspørsmålet.

Og slik gikk det til at snøballen begynte å rulle. Gjennom jobben fikk hun tilbud om, og dekket, både coaching og psykologtimer.

– For meg var det coachingen som var mest effektiv, forteller Marit. Vi har sammen jobbet mot å omfavne nuet og tilstedeværelse. Og hun lært meg teknikker for å strukturere hverdagen. Lært meg å sette ting ned på papiret og skrive lister, fremfor å gå å grunne på og prøve å huske alle gjøremål i hodet. Rett og slett eliminere stressfaktorer. Hun har hjulpet meg til å øke selvfølelsen. Hjulpet meg til å akseptere at jeg er god nok som jeg er og lært meg å anerkjenne egne prestasjoner som gode nok. Og ikke minst mine begrensninger. For eksempel kan jeg lage et opplegg for å styrke teamarbeidet på jobben og legge til grunne for den gode fellesskapsfølelsen til mine kolleger. Men utfallet av et slikt opplegg avhenger av mine kollegers innsats. Jeg prøver å lære at et uheldig utfallet ikke nødvendigvis må tas helt og holdent på min kappe.

11143295_10153125062856077_8547487211271195527_n

Trening og snuoperasjon av tankesettet

Coachen oppfordret Marit til å komme i gang med treningen igjen, en tanke som syntes uoverkommelig og overveldende ut.

– Men jeg har jo fremdeles ingen krefter til overs, sukket Marit, hvordan skal jeg da klare å legge ut på løpetur?

Svare hun fikk skulle bli avgjørende for både opptreningen og tankesettet i tiden fremover.

– Kom deg ut fordi det gir deg glede! Gå deg en tur. Det trenger ikke være langt og du trenger ikke dra på deg fullt treningssutstyr. Begynn smått. Bare du begynner med noe!

Så Marit begynte. Kun én dag i uken de første månedene, men hun var i gang. Selv dagligdagse gjøremål som de fleste av oss tar som en selvfølge førte til mestringsøyeblikk. Hun kviet seg til å gå på butikken, tilmed hente egne barn i barnehagen i frykt for å treffe på kjentfolk og støte på et forklaringsproblem.

– Jeg tror jeg var flau, kanskje skamfull over å være så dårlig uten å vite hva som feilet meg, forklarer hun.

Og sakte, men sikkert ble hun gradvis i bedre form. Gjennom god coaching fikk hun muligheten til å sette ting i perspektiv.

11403094_10155760098160117_365071980632430034_n

Treningshistorien og idrettsgledens faktum

– Jeg tror alltid at jeg har hatt en form for bevegelsesglede. Fra tidlige barneår tok jeg meg til og fra skole og fritidsaktiviteter for egen maskin. Mamma og pappa kjørte oss sjelden noe sted. Ellers er jeg oppdratt til å bidra hjemme og har alltid trivdes med å bli satt i sving, forteller Marit. – Men det var først etter en ryggskade for 7 år siden at jeg virkelig fant idrettsgleden. Den manifesterte seg under opptreningen og har spilt en viktig rolle i hverdagen min siden.

Marit har siden den gang vært veldig aktiv med styrketrening, løping og sykling. Trening er en  ekstremt viktig faktor for å forebygge skader relatert til hennes fysisk krevende arbeid. Ellers er hun ei strålende jente som trives i sosiale lag og liker å kose seg med god mat i lag med gode venner. Balanse er et nøkkelord som Marit ønsker å fremheve. Balanse i forholdet mellom målsetting og realistiske forventninger til egne prestasjoner.

– Etter at jeg møtte veggen har det blitt veldig viktig for meg å ikke sette for høye mål og for høye krav til meg selv. Det er lett å la seg motivere av magasiners flotte treningsprogrammer, men det er mye viktigere å gi seg selv et klapp på skuldern for hver treningsøkt man faktisk får til fremfor å gå med dårlig samvittighet for alle treningsøktene man ”burde ha gjort”, sier hun klokt.

 

Idrettsglede i hverdagen

For å motbevise de som påstår at helsedirektoratets kampanjer om å ”ta trappa” ikke kan skape idrettsglede er Marit beviset jeg framlegger.

– På ferie kan jeg velge å ta trappene istedenfor heisen. Og jeg synes det er befriende å kunne sette fra meg bilen og gå for å hente i barnehagen. Eller ta sykkel med sykkelvogn bakpå for å reise på butikken å handle. Det er hverdagslig bevegelsesglede for meg, sier Marit smilende. – Men det kan også være en god økt på treningsstudioet eller en forfriskende løpetur!

– Etter å ha prøvd meg gjennom de fleste treningssentrene i Drammen er det riktignok på Gården til Carina at jeg har funnet den perfekte kombinasjonen av styrke, sosialt samhold og frisk luft, skyter hun inn. Når jeg får holde på ute, da trives jeg godt. Jeg er som sagt en praktiker og det gjentar seg mye både i jobb og fritid.

Carina Kristiansen, som Marit sikter til, er en nyervervet idrettsgledespreder som blant annet driver Gården bootcamp og PT. Om Carina sier Marit:

– Carina er et motiverende rivjern av ei dame. Hun er også omsorgsfull og medfølende. Her om dagen ringte hun meg faktisk for å fortelle at hun hadde lagt merke til at jeg hadde sett sliten ut de foregående treningstimene og hun lurte på hvordan det var med meg.

Snakk om støtteapparat!

11069742_10153170843008024_7226416326808262836_n

Februar 2015

Det var en lenke på facebook til arrangementet ”Oslos råeste – winter edition” som satte griller i hodet på Marit. Kanskje var dette et nytt treningsmål? Men selv om Marit var på bedringens var det likevel usikkerhet som tappet henne fortest for krefter. Var hun i stand til å komme seg fra A til B? Hvordan var det å skulle delta på sitt første løp etter sykdommen med så mange ukjente, på et ukjent sted og med en ukjent løype? Stressfaktorene var mange. Men hun tok første steg ved å plukke opp telefonen og ringe meg (Karine Noël Moland Wahl). En god og lang, oppmuntrende og fortroelig telefonsamtale senere hadde hun bestemt seg – hun skulle stille til start.

– Den telefonsamtalen ble viktig for meg. Jeg følte at jeg fikk ro rundt hvordan jeg skulle løse de praktiske utfordringene og motet til å stille til start med mine forutsetninger. Jeg følte du gav et påfyll med positiv energi. Det var med på å senke terskelen og jeg ble veldig gira på å klare å fullføre.

Målet var å gjennomføre og det gjorde hun med glans. Og ikke minst – med et smil om munnen!

10347241_10153170843128024_7260476723700910509_n

Ingen førsteplass – men likevel Oslos råeste

– Hvordan var følelsen av å nå toppen og å nå målet ditt?

– Fantastisk! Fantastisk å forsere løypen hvor det lå lapper med oppmuntrende ord langsetter. Og familien min; Tommy, Even og Ingrid, møtte meg på toppen og delte dette uvurderlige mestringsøyeblikket sammen med meg! Det betydde veldig mye. På toppen heiet vi på hverandre – også ukjente deltakere. Det var så stemningsfullt med fyr på grillen og den nydelige utsikten som tar helt pusten fra en. Den gode stemningen og godt samhold på toppen var bare med på å underbygge opplevelsen. Nedstigningen i mørket med fakler på hver side av stien og med annerkjennelsen over egen innsats fremkalte mange gode følelser.

1797374_10153170843313024_8970801383493668961_n

Mai 2015

I mai 2015 var Marit offisielt friskmeldt og tilbake i 100% stilling.

– Veien har vært langt, men målet er nådd. Arbeidet med å ta vare på balansen i hverdagen og ivareta helsen er ikke over enda. Men jeg har familien, jobben og idrettsgleden. Og jeg håper at jeg med dette kan vise andre at det finnes en vei ut av elendigheten – man må bare ta det første steget. Det er vel ingen fasit på hva man må gjøre, men man må gjøre noe!

Finn den, nyt den, spre den – idrettsgleden!

Skrevet av Karine Noël Moland Wahl

(Alle bilder er hetet fra Marit Linnestads facebookside, med tillatelse.)