Oppussingsglade nordmenn

Husker du følelsen av å være uovervinnelig? Husker du følelsen av en altoppslukende tilværelse? Husker du da “nuet” ikke befant seg innenfor en gitt tidsramme? Husker du følelsen av “å gønne på”, ukritisk til konsekvensene som fulgte?

I juni holdt Idrettsgleden og ÅIF en fotball- og aktivitetscamp for barn. Mandag var den første dagen med camp. Den lille viseren hadde enda ikke nådd åttetallet og langeviseren hadde langt ifra stått opp. På kunstgressbanen stod det en fire-fem unger og skjøt på mål. Ordet “stod” er i denne sammenheng misvisende. Føttene sneiet læret i engasjerte taklinger. Før de i fullt firsprang styrtet mot det store 11’målet i håp om en grasiøs og verdig redning. Totalt oppslukte i øyeblikket. De åndet tilværelsen. Nuet hadde ingen begrensninger. Og helt ukritisk til konsekvensene, “gønna de på”, liksom helt uvitende om at de de neste 7 timene skulle delta på en fotball- og aktivitetscamp. Uten å ta stilling til det neste øyeblikket og resten av dagen kjørte de på for full fres i morgentåken.

Men for en inspirasjon å observere gleden, konsentrasjonen, fellesskapet, samarbeidet, leken, aktiviteten, bevegelsen, øyeblikket, engasjementet, løsningorienterte sjeler, kameratskap, ståpåvilje og lidenskap.

6FEEDDDD-4DC0-4AF9-9B3F-F10E0BF8E01B

Forundret over øyeblikket jeg hadde bevitnet tuslet jeg slukøret videre full av forundring. Hvordan kunne det ha seg at de ikke hadde tatt stilling til at de skulle være i full bevegelse hele resten av dagen, for ikke å snakke om de kommende tre dagene deretter? Da det lille hverdagssjokket hadde lagt seg stod spørsmålene i kø.

Når sluttet jeg selv å være fullstendig tilstedeværende i hvert øyeblikk og hver dag? Var starten på slutten at ikke alle øyeblikk fikk min fulle oppmerksomhet? Var det dernest slik at jeg sluttet å dyrke tilstedeværelsen i dager i strekk? Kan jeg skylde det på at jeg ble voksen? Kan jeg datere starten på slutten til den dagen jeg fikk meg smartphone? Og er jeg avhengig av å ha en syndebukk for å lette min egen samvittighet som følge av halvhjertet deltakelse i eget liv?

35A416CA-584A-4685-9BDF-D4217CEE5370

Å ta opp igjen en ubekymret og barnlig, uskyldig tilværelse er muligens på linje med å ta opp troen på tannfeen. Men jeg har tro på at første steget mot en økt tilstedeværelse er å bli bevisst. Skape bevissthet rundt tilstedeværelsen. Forhindre at tilstedeværelsen blir slukt av hverdagen. Og sette pris på stadig flere tilstedeværende øyeblikk, fremfor å gremmes over alle øyeblikkene som farer forbi uannonsert. Tilstedeværelsen kan fungere som et verktøy som kan snekre sammen lidenskap, engasjement og glede i en situasjon der aktivitet, lek og bevegelse står i sentrum.

Barn i lek er det perfekte bilde på hvordan en kan forene kvalitetene som skaper idrettsglede. La tilstedeværelsen bli et verktøy i oppussingen av hverdagen. Ikke stå imot – for vi vet jo alle hvor glade vi nordmenn er i oppussing!